Noen tanker om det å følge Jesus.

I Filadelfiakirken pleier vi å si at vi ønsker å gjøre Jesus kjent, elsket og etterfulgt. Her noen tanker om det være en etterfølger av Jesus.  

Hva er det med Jesus som gjør at så forskjellige personer har ham som sin livsretning?  Jeg prøver meg med dette perspektivet:  I Jesus møtes Gud og mennesker.  Det er som om Gud står på den ene siden av Jesus og sier: Han viser hvem jeg er. På den andre siden står mennesket og sier: Han viser hvem mennesket er.   

Vi er fascinert av Jesus. Vi er grepet av hans liv, død, undervisning. Vi borer så dypt vi kan for å forstå hvem han er, det han sa og gjorde, for å gjøre det til mal og forbilde for våre liv. Vi erkjenner at vi hele tiden står i fare for å lage Jesus-bilder som ligner oss, men det hindrer oss ikke vår kontinuerlig leting etter å bli mer lik ham.

Vi hadde muligens gjort det lettere for oss selv hvis vi hadde å hatt blikket mer på de som levde rundt Jesus, og som var etterfølgere av ham mens han var fysisk og synlig til stedet. Peter, Johannes, Marta og Maria er noen av dem. De er som oss. Troende, tvilende, redde og frimodige. Vi hadde nok fått mer bekreftelse hvis de var våre ledestjerner. Men etterfølgelse handler ikke om bekreftelse.  Etterfølgelse handler om følge en som er annerledes enn seg selv. Jesus er det. Og vi vet vi ikke kommer til å lykkes fullt ut med å bli som ham. Likevel er vi sta og fester blikket fast på ham. Han er gullstandarden for hva det vil si å være et menneske som lever i skjønn forening med Gud.

På mange måter er det oppmuntrende. I Kristus finner den største synderen sin verdighet. Den mest intellektuell motiveres til å vaske andres føtter, og de bekymrede motiveres til å gi mat de som sulter. Å følge Jesus som eksempel betyr å aldri gå tom for idéer og motivasjon til å være god og gjøre godt. Får vi det til? Noen ganger gjør vi det, andre ganger ikke.

Det som også er interessant er hvordan vi på en måte splitter personligheten til Jesus og velger ut det som vi liker ved ham og som faller oss i smak. Det er kjent og kjært at Jesus motiverer oss til å elske ubetinget, tilgi 490 (7x70) ganger hver dag, gi husrom for fremmede og hjelpe de sårbare. Det er på mange selve varemerke til Jesus. Derfor er det mange som er motivert av sin læremester til gjøre godt.  Samtidig legger jeg merke til at vi som høyt sier vi følger Jesus, og som har bygd trosorganisasjoner og maktstrukturer som en del av vår tro, ikke snakker så ofte om at Jesus igjen og igjen var i konflikt med religiøs maktutøvelse og nedarvede tradisjoner som forteller hva vi skal mene og hva som til enhver tid er rett og galt. Vi må ta med de sidene av Jesus også.

Når folk kom til Jesus for å få ferdigtygde svar på livets gåter og Guds mysterier, gav ham dem i stedet underlige fortellinger som man måtte bruke lang tid på å fordøye. Hva må vi gjøre for å arve det evige liv? Hva det største og det viktigste budet? Hvem tenker Jesus han er? Igjen og igjen svarer Jesus på sånne spørsmål med nye spørsmål. De som kom til Jesus for å få sin tro bekreftet gikk en del ganger fra ham enda mer forvirret. Mener du at spørsmålet om hvem min neste ikke er riktig? Hva mener du med lignelsen om den barmhjertige samaritanen? Skal jeg heller spørre hvem sin neste jeg er?

Når vi gir Jesus fullt mandat over våre liv, så gir han oss friheten tilbake. Han ber oss om å kalkulere nøye om vi virkelig vil ta kostnadene ved å følge ham. Ta opp vårt kors hver dag?  En mann som har huset flere hundre onde ånder kommer til sans og samling etter et møte med Jesus, og ber om å få bli hos Jesus. Jesus avviser ønsket til mannen, og ber ham heller å bli hos sin familie. Ikke ville han ta kred for helbredelsene han gjorde. «Din tro har frelst deg», sa han.  De gangene han spanderer et besøk hos de utøvende trosinstitusjonene, templet og synagoger, så går det som regel på tverke. Noen ganger fordi han provoserer maktpersoner og maktstrukturer; andre ganger fordi han utfordrer det som det sowm ble ansett som veldig hellige normer. Han hadde helt kart større gjennombrudd for det han sa og gjorde når han var ute i friluft, på et fjell, i en båt, ved en brønn og på en fest med byens tvilsomme.

Jeg legger merke til at Jesus er elendig på å møte folks forventninger til ham. Han engasjerer folk han burde utelatt og utelater personer som burde vært engasjert. Han kjefter på sine egne disipler, mens han roser en okkupasjonssoldat. Han er i det hele tatt vanskelig å holde styr på. Når vi tror vi har noenlunde kontroll på ham, så glipper han for oss. Disse sidene av Jesus roses og hylles sjeldent, så vidt meg bekjent, selv ikke blant dagens etterfølgere.  Hva om vi la mer vekt på de sidene av Jesus i vår etterfølgelse av ham. Hva om vi heller kunne svarer med spørsmålstegn i stedet for utropstegn? Hva om vi slutter å gjøre for andre det andre fint klarer å gjøre selv? Hva om vi er mer kritisk til våre tros-institusjoner og deres tradisjoner? Hva om vi i mye mindre grad gikk i roller som stort sett bestod det andre forventer av oss. Ifølge Jesus er det en frigjørende måte å leve på.

Hvis vi for tiden opplever at det ikke er så mange som slå følge med oss i vår etterfølgelse av Jesus, så kan vi saktens spørre hvorfor.