«Den menigheten er helt død», kan noen få seg til å si. Det er nærliggende å tenke at det skyldes fravær av tro, nådegaver, teologisk kunnskap og gode gjerninger.
Tenk om livskilden til en forsamling er et annet sted enn det vi umiddelbart tenker?
La oss lese 1. Kor 13,1-3 sakte:
Om jeg taler med menneskers og englers tunger,men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet
Kan vi av dette si at det er kjærligheten som er livskilden til en menighet? Om vi har massevis av tro, nådegaver, kraftige og gode gjerninger, men ikke kjærlighet, så er livet likevel borte fra forsamlingen?
Vi trenger heldigvis ikke velge mellom kjærlighet og alle andre gode gaver Gud har gitt sin menighet. Kjærligheten tro, kjærligheten gjør godt, kjærligheten taler profetisk.
En av de klassiske trospraksisene kirkens liv er nestekjærlighet. Vi tenker at det skal være et av hovedvaremerke til Guds menighet.
Om den første unge menigheten står det:
De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det.
Urkirken uttrykte det umiddelbart; Guds grenseløse og oppofrende kjærlighet. Den store Jesus-fortellingen om at han ikke så det som et rov å være Gud lik ( Fil 2,8) fortsatte i den unge menigheten. For dette åndsfylte fellesskapet var det en ryggmargrefleks å utvise praktisk kjærlighet for nesten. Omtalen om at de var godt likt av hele folket gjør det lett å tenke at den diakonale omsorgen og kjærligheten som preget menighetsfellesskapet også kom samfunnet til gode. Det kommer i hvert fall tydelige fram utover i apostlenes gjerninger når Peter og Johannes på vei til et bønnemøte formidler legedom en som var lam (Ap.gj 3) og den daglig matutdeling til både hebraisktalende og de gresktalende (Ap.gj 6). Kjærligheten var for ur-kirken et interessant tema. Kjærligheten var et verb, det var en kjernepraksis om satt i praktisk omsorg og diakoni. Modellen og forbildet for kjærligheten var Jesus. Han formidlet Guds gaver til oss. Han forkynte og lærte om Guds rike, og Han gjorde det synlig og konkret. Han stanset foran mennesker og spurte: Hva vil du at jeg skal gjøre for deg? Han handlet inn i menneskers håpløshet og tente lys i mørket. Han gjorde helt igjen det som var gått i stykker. Han formidlet menneskeverd de marginaliserte. Som kirke er vi kalt til å synliggjøre Guds nærvær, Guds kjærlighet og Guds rettferdighet i verden slik Jesus gjorde. Gjennom kirken skal Jesu spørsmål ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” stilles også i dag. Gjennom kirkens tjeneste vil Gud nå frem til mennesker i dag med nytt liv, solidaritet, omsorg og fellesskap. Når Guds rike kommer nær gjennom Jesus, skapes forandring, fremtid og håp. Jesus er idealet og inspiratoren for kirkens diakonale arbeid. Troen på Gud som Skaper og Frelser i Jesus Kristus angir diakoniens begrunnelse, målsetting og omfang.
Fil 2:4-9: Tenk ikke bare på deres eget beste, men på de andres.
Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!
Han var i Guds skikkelse,
men så det ikke som røvet gods
å være Gud lik.
Han gav avkall på sitt eget,
tok på seg en tjeners skikkelse
og ble mennesker lik.
I sin ferd var han som et menneske;
han fornedret seg selv
og ble lydig til døden, ja, korsets død.
Derfor har Gud høyt opphøyet ham
og gitt ham navnet over alle navn,
Joh 13:34f:
Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere,
skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne
se at dere er mine disipler.
Når vi snakker om omsorg og diakoni er det vanlig å kategorisere mellom den personlige, organiserte og profesjonelle diakonien. Vi vil også løfte frem diakoniens profetiske og misjonale tilsnitt.
Personlig omsorg – alle troendes kall.
I et menighetsfellesskap utøves det mye personlig omsorg. Uke etter uke møtes mennesker, ser hverandre i øynene og spør hvordan livet for tiden er. Kontakter og vennskap skapes, og i dette fellesskapet gis det og det mottas mye varm omsorg. Denne nestekjærligheten er et kall til alle kristne om å tjene hverandre med de nådegaver Gud har gitt.
Den personlige omsorgen kan ofte omtales som vanlig menneskelig atferd, noe folk som er hjelpsomme av natur, er vant med å gjøre, uavhengig av tro eller livssyn. Det er menneskets iboende godhet mot andre medmennesker, men som forsterkes og fordypes av troen på at alle mennesker er skapt i Guds bilde og Jesu forkynnelse og demonstrasjon av Guds rike.
En viktig bibeltekst som motiverer for omsorg for nesten finner vi i Matt 25,31- 46, der den sultne, den tørste, den fremmede, den nakne, den syke og den fengslede løftes fram med sine behov for omsorg og oppmerksomhet. Her får nestekjærlighet en ekstra dimensjon ved at Jesus identifiserer seg med de aller minste gjør med Jesus.
Lignelsen om den barmhjertige samaritan (Luk 10,25-37) er en annen bibeltekst som har inspirert kristne til diakoni. Det overraskende elementet i denne teksten er at en utenforstående, en som representerer en foraktet og marginalisert religiøs gruppe, handler barmhjertig når han ser et medmenneske i nød – mens presten og levitten går forbi. I en kontekst der man diskuterte hvordan man kan arve evig liv, og utfordret av spørsmålet: «Hvem er så min neste?», forteller Jesus historien om en som viste barmhjertighet, og avrunder med å si: «Gå du og gjør som han.» Men nå er spørsmålet snudd på hodet, fra: «Hvem er min neste?» til: «Hvem viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Med andre ord er det ikke definisjonen av den andre som kvalifiserer til å vise barmhjertighet, men en gudgitt kvalitet, gitt til hvert eneste menneske: å være en neste for andre.
I følge Naturlig kirkevekst er av kjennetegnene for voksende menigheter Varme relasjoner. Det vil si at en er sammen utenom møtene, inviterer hverandre hjem, oppmuntrer og roser hverandre, at en kjenner menighetens ledere, osv. (Joh 13,34-35). En slik omsorg og kultur kan man skape og forsterke i menighetsfellesskapene.
Organisert diakoni – menighetens felles innsats
Svært ofte er det hele menigheter som reagerer på diakonale utfordringer. Apostlenes gjerninger 6,1 forteller at menigheten i Jerusalem organiserte en daglig diakoni, trolig et system som sikret at de fattige fikk mat hver dag. Det viste seg imidlertid at organiseringen måtte gjøres bedre. Man fant fram til nye ledere og ga dem myndighet. Siden organiserte Paulus en pengeinnsamling blant de greske menighetene – ganske enkelt kalt diakonien – for å hjelpe den fattige menigheten i Jerusalem. Forskning har dokumentert hvor forferdelige levekår man hadde i bysamfunnene i det første århundre: forventet levealder på mindre enn 30 år, uhygieniske boforhold, dårlig drikkevann, sykdomsepidemier, konstant tilsig av innflyttere. I denne konteksten begynte kirken sin misjon og sin tjeneste, og dens diakonale praksis ble oppfattet som noe radikalt nytt og annerledes. Rodney Stark har beskrevet hvordan omsorgen for syke og marginaliserte, menighetenes gjestfrie livsstil og den faste troen på oppstandelsens kraft trakk til seg mennesker fra alle klasser og skapte en kirke som i løpet av noen få århundrer vokste fra en liten gruppe mennesker til å bli den ledende religiøse bevegelsen i det romerske imperiet.
Profesjonell og institusjonell omsorg
Det finnes situasjoner der diakonale utfordringer krever en innsats utover det som kan organiseres på menighetsnivå. Svært tidlig i kirkens historie oppdaget man at diakonalt arbeid ofte krevde fastere strukturer. Det ble opprettet hospitaler og hjem for foreldreløse og hjemløse. Det var fortsatt sterke bånd mellom menighetene og disse institusjonene. Uten disse båndene og den vedvarende støtten fra kirkens medlemmer, kunne ikke disse institusjonene ha holdt det gående. Det var også en bevisst videreføring av identitet. Betegnelsen «hospital» gjenspeilte kirkens mandat til å praktisere diakonal gjestfrihet (engelsk: hospitality). Også arkitekturen i de eldste hospitalene peker på relasjonen mellom tro og omsorg: Rommene var ofte bygd slik at alle pasientene kunne se alteret, og dermed bli minnet om at Gud er de sykes lege.
I Norge er mye av den profesjonelle diakonien ivaretatt av det offentlige velferdssamfunnet, men det dekker ikke alle behov. Det finnes god profesjonell og institusjonell omsorg med kristent livssynsgrunnlag gjennom organisasjoner som f.eks Evangeliesenteret, Varmestuer, Blå Kors, Modum Bad, Kirkens Bymisjon osv.
Profetisk diakoni – en stemme for de stemmeløse
Inspirert av Jesus og profetene som konfronterte makthaverne og krevde forandring av urettferdige strukturer og urettferdig praksis, utøver kirken også det som kalles profetisk diakoni. Da står kirken opp og bidrar på ulike måter å forvandle alt som fører til grådighet, vold, urett og utestengelse blant mennesker. Et viktig utgangspunkt for profetisk diakoni er å lytte til lidende og marginaliserte menneskers stemmer.
Eksempler på profetisk diakoni:
- William Wilberforce, den britiske kristne politikeren som kjempen flere år i underhuset for at avskaffe slaveriet.
- Florence Nightingale, kjent som The Lady With The Lamp, som moderniserte og profesjonaliserte sykepleierfaget for at de syke og hjelpetrengende.
- Martin Luther King, baptistpresten som arbeidet for at svarte skulle oppnå like borgerrettigheter som hvite i USA ved bruk av fredelige metoder.
- Børre Knutsen, presten som anførte en kamp for det ufødte liv i mors liv og iscenesatte mange protestaksjoner som vakte oppsikt.
En interessant hendelse i Apostlenes gjerninger som muligens kan kategoriseres som profetisk diakoni er den gang Paulus og hans følge ankommer den Europeiske byen Filippi. Der utfrir han en slavekvinne fra spådomsånder. Hun var eid av andre, som beriket seg selv på hennes bekostning. Det er verdt å merke seg at når Paulus utfordrer det urettferdige systemet at de kommer i konflikt med makthaverne i byen. Det har vært en gjentagende tendens gjennom kirkens historie at profetisk diakoni har utfordret systemer og makthavere slik at det har ført til skarpe konfrontasjoner. Mange av de fremste talspersonene har betalt en høy pris for sitt engasjement.
Misjonal diakoni
Trolig er det den praktiske omsorgen og diakonien – kirkens kroppsspråk – som over tid gjør kirken troverdig og misjonal. Nestekjærlighet og praktisk omsorg vil være det som gir kirkens forkynnelse bærekraft slik at ordene fra talerstolen rekker helt inn til menneskers hjerter. Varme luftstrømmer gir oppdrift, det samme gir gode gjerninger. Jesus sa: Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt 5,16).
Den pentekostale kirken er den mestvoksende kirken i historien. Vi kommer ikke utenom erfaringen av Åndens liv og nærvær som årsak og forklaring en slik vekst. Samtidig rettes det stor oppmerksomhet på det sosiale engasjement pentekostal tros- og kirkeliv har bidratt til.
Sosiologen Donald E. Miller har undersøkt kirker i utviklingsland som har aktive sosiale programmer. Gjennom denne undersøkelsen oppdaget han at 80% av disse kirkene var karismatiske. Miller skapte begrepet “progressive pinsevenner”. For de som tilhører denne gruppen er sosial rettferdighet og kampen mot fattigdom viktige drivkrefter. Miller påpeker at det er viktig å merke seg hvordan bevegelsen gir verdighet til mennesker som lever i fattigdom ved å formidle budskapet om at de er skapt i Guds bilde og derfor har rettigheter. I en antologi, redigert av antropolog Dena Freeman ved London School of Economics, bekreftes det at den pentekostale kirken sannsynligvis har gjort mer for Afrika når det gjelder fattigdomsbekjempelse, enn alle internasjonale hjelpeorganisasjoner til sammen. Freeman skriver : "Pentecostal churches are often rather more effective change agents than are development NGOs [...] they are exceptionally effective at bringing about personal transformation and empowerment, they provide the moral legitimacy for a set of behaviour changes that would otherwise clash with local values, and they radically reconstruct families and communities to support these new values and new behaviours. Without these types of social change [...] it is difficult for economic change and development to take place."
Ikke rart kirken I sør vokser og har så stor innflytelse på mennesker og samfunn.
