Bak lå en strålende dag. Mesteren hadde servert levende brød til hungrige hjerter i flere dager. Men som vi vet, lever mennesket ikke bare av hvert ord som kommer ut fra Guds munn. Sultne mager trenger også brød fra bakerens hender. 

En liten gutts matpakke – det var alt som skulle til når den ble lagt i hendene til Jesus. Han velsigner maten, og disiplene deler ut til alle som er der. Alle får spise seg mette, og til og med tolv kurver blir til overs.

Nå trenger Jesus tid alene. I en ellers travel hverdag med stort påtrykk utenfra, har han for vane å trekke seg tilbake nå og da, for å hvile og være i bønn, for å ha indre dekning for de krav som møtte han i hverdagen. Disiplene blir sendt av gårde i forveien til den andre siden av Genesaretsjøen. Kvelden senker seg, og en nattseilas venter dem, med mørke skyer i horisonten.

Likevel føles alt mulig nå. Alle utfordringer, kriger og konflikter synes løsbare; knapphet på ressurser er ikke lenger et problem. Deres leder kan multiplisere det lille til velsignelse for alle. En båttur til den andre siden av sjøen virker som en bagatell.

Eller?

Motvinden hyler, og brottsjøene reiser seg som mørke vegger mot båten. Det er fjerde nattvakt – den dypeste timen mellom klokken 03 og 06, der natten ellers slipper taket for dagens gry. Men nå kjennes det som om natt blir forblir natt. 

Hva om denne seilasen egentlig ikke er en enkel overfart på Genesaretsjøen? Hva om de i stedet seiler på selve urhavet – det som ligger i mørke, fylt med kaos, tomhet, Leviatan og Rahab? Et urhav som ligger mellom oss og vår frihet, mens Faraos soldater jager bakfra. Kanskje dette er elven som har gått over sine bredder og hindrer oss fra å gå inn i løfteslandet? Hva om dette er vannet som Jona ble slukt av da han flyktet fra Gud? 

Kanskje disiplene føler seg som salmisten som roper: «Frels meg, Gud, for vannet når meg til halsen. Jeg har sunket ned i bunnløst myr og har ingen fotfeste. Jeg er kommet ut på dypt vann, og strømmen skyller over meg.»

Hva om de er sendt ut på et hav som forer denne verden med ødeleggende krefter, med ti-hornet dyr og skjøger som forfører nasjonene? På det havet – det ødeleggende havet – som ikke skal finnes i den nye himmel og nye jord. Det havet som ikke lenger skal være.

Mørk natt, urolig sjø og motvind. Bekymringsfulle blodprøver, stigende renter, tap av våre kjære, global klimakrise, krig og internasjonale konflikter. Hat, ondskap, urettferdighet og død. Som et kjært barn har også onde krefter mange navn. La oss derfor denne gangen bruke et av Bibelens metaforer: Havet som truer livet. Havet som reiser seg, bølger som slår oss over ende.

Jesus kommer til disiplene, gående på vannet. I en eldre oversettelse står det at han vandret. Han altså vandrer. I mørket, over bølgene, kommer han stille, uten hast. En som vandrer stresser ikke. Han lar seg ikke skremme av havet der de onde kreftene lurer. Han går som Ånden i begynnelsen - før dagens lys - som svevde over vannene da jorden lå i mørke og tomhet. Jesus er nå Ordet som går inn i kaoset, lyset som stråler i mørket. Og som Guds Ånd og Ordet brakte orden og liv i det første kaoset, slik brakte Jesu nærvær fred i disiplenes redsel.

Han nærmer seg båten, og disiplene ser ham, men de blir redde. For i redselen ligger alltid mistroen – frykten for at mørket er sterkere enn lyset, at kaoset vil ta overhånd. De tror han er et spøkelse – som om urhavet selv har sendt en skygge til dem. Men Jesus taler: "Vær ved godt mot, det er jeg!" Ordene skaper gjenklang: Jeg er – den samme stemmen som en gang talte alt til eksistens, som sa "La det bli lys."

I Skriftens store fortelling er Gud den som vandrer med sitt folk. Han vandrer i hagen med Adam og Eva, han kommer også vandrende etter at de hadde vender Ham ryggen. Han vandrer med Enok, Han vandrer med Israel i ørkenen, han går med dem i ildovnen, han vandrer med desillusjonerte disipler på vei til Emmaus.  Og nå kommer han til oss i stormen. 

Peter, med sin impulsive og lidenskapelige tro, ber om å få komme til ham. "Kom," svarer Jesus, og Peter stiger ut av båten. I et øyeblikk får også han gå på vannet. Over dypet, over kaoset. Men så begynner han å synke. Blikket hans flytter seg fra Jesus til bølgene, fra tro til tvil. Glemt er matunderet noen timer tidligere. Peter synker. Sjøen er i ferd med å sluke den erfarne fiskeren. Tøffe Peter trenger frelse.

"Mester, frels meg!"

Jesus, som har gått rolig frem til nå, rekker straks ut hånden og griper sin gode venn. Når Peter roper, når nøden når opp til himmelen, kommer svaret straks. Den Gud som vandrer rolig på havet, skifter tempo når vi roper. Våre bønner er som SOS-signaler himmelen straks besvarer. Han lar oss ikke drukne.

Så kommer det ubehagelig. Jesus refser Peter for hans lille tro og store tvil. Det er sånt vi ikke vil høre fra Mesteren, men som vi alle kjenner på. Vi skulle hatt mer tro, gått oftere på vannet og alltid gjenkjent ham når han kommer til oss i vårt strev. 

Og kanskje kan vi forestille oss en bedre versjon av denne historien – en der Peter ikke sank, men gikk rolig til Jesus, der alle disiplene som satt i båten fulgte etter og så samlet de seg midt på Genesaret-sjøen og lo hånlig til natten, vinden og bølgene. Men det hadde ikke vært min historie. For min historie er at jeg går og synker, tror og tviler. Det hadde ikke vært vår historie. 

Denne fortellingen handler ikke om disiplenes tro. Den handler ikke om vår evne til å gå på vannet. Den handler om Jesus, han som ber for oss. Han som går på kaoset og alle krefter som truer livet. Han kaller oss til å komme, til å gå med ham, og han lover oss at når vi synker, da vil han rekke ut hånden og dra oss opp. 

Jeg tror disiplene, som oss, forstår forsinket - i etterkant. Når de sitter sammen og debriefer nattens hendelser, og senere forteller videre til andre. Da evangelieforfatterne, noen tiår senere, foreviger nattens seilas på en papirrull og sender fortellingen ut til ulike kulturer og tider, inn i fremtiden, forstår de at de har vært med på noe større. De har vært vitne til det Bibelen har gjentatt gang på gang: at Gud er alle tiders Gud. Han er Herre over sitt skaperverk. Han skaper liv der alt er tomt og kaotisk. Ånden svever fortsatt over vannene, Jesus vandrer ustresset på det som for oss virker livstruende. Han frelser enhver som påkaller Hans navn. Han kommer til oss i vår stormfulle natt og loser oss over til andre siden, til en ny dag.