Hvile. Ønsket av mange, likevel vanskelig å få til.

Bibelen beskriver troslivet som et løp. Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! 25 Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. 1. Kor 9,24-25

Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.  8 Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg. 2. Tim 4,7-8

Hva slags løp ser du for deg? Et langt maratonløp eller en 100 m sprint? Eller kanskje et Formel 1 løp? Det høres heseblesende ut at livet skal være et løp. Hvem orker det? All livserfaring forteller at det er klin umulig å være i et konstant løp. Før eller siden sier det stopp. Oftest før. Selv Formel 1 biler trenger en pit stop.

Heldigvis beskriver bibelen et livsløp som inneholder hvile. Allerede i bibelens første skapelsesberetning står det på en fascinerende måte at Gud skapte livet og verden slik vi kjenner den på seks dager, så hvilte han den på syvende dagen, velsignet den og gjorde den hellig. Et mønster for å balansere mellom arbeid og hvile ble tidlig etablert i bibelens fortelling. Det utviklet videre til å bli en av de mest hellige handlinger for det jødiske folket – å holde sabbaten hellig. En dag der de hvilte fra arbeid.

Trengte Gud å hvile? Var han trett og utslitt av etter å ha skapt himmelen og jorden? Selvfølgelig ikke! Gud hvilte for å vise oss hvordan vi kan hvile – han modellerte betydningen av å roe ned. I 2. Mos 31,17 står at Gud skapte himmelen og jorden på seks dager og at han på den syvende hvilte og pustet rolig ut.  Å innføre sabbatshvile var så viktig at det ble en del av de 10 bud.  Det skulle gjelde alle; arbeidsgivere, arbeidstakere, barn og innflyttere. Til og med dyrene skulle ta en pust i bakken.

Det er vanlig å tenke at vi står på helt til det ikke er mer arbeid å gjøre. Å fullføre det man har begynt på er viktig. Samtidig har livet lært oss at arbeid, oppgaver og behov vil strømme på kontinuerlig. Det er derfor en dårlig praksis å hvile til det ikke er mer arbeid å gjøre. Den dagen kommer nok ikke. Med bibelen i handa kan vi trykt si at det er viselig å ha en rytme i livet som inneholder hvile.

I den nye pakt tenker vi ikke at en dag er hellig fremfor andre. Alle dager er hellige og gaver fra Gud. Samtidig har vi erfaring av at mennesket er avhengig av hvile. Det er verd å merke seg at tanken om sabbat presenteres i Bibelen før loven kom.  

Hvis hvile og sabbat ikke lenger er en lov i Guds rike, hvorfor kan det da være en trospraksis? Her noen tanker om hvorfor:

For det første fordi å hvile er en praktisk måte å ta imot Guds nåde på. I flg skapelsesberetningen er hviledagen menneskets første dag. Mens vi tenker at hvile er noe vi gjør etter arbeid, som en belønning, så presenterer Bibelen et annet perspektiv. Vi mottar hvile før arbeid. Nåde før praksis.  Å praktiserer hvile er å øve seg i å motta Guds nåde.

For det andre er å hvile en trospraksis fordi vi med det bekjenner hva som er vår dypeste identitet. Vi er Guds barn. Vi er også Guds medarbeidere, men vårt medarbeiderskap hviler på identiteten i barnekåret hos Gud. Arbeid er en velsignelse, men det kan også være det motsatte. Arbeid har potensiale til å slite oss ut hvis vi ikke kombinerer det med hvile. Vårt forhold til arbeid kan også snike seg inn i vårt indre og dominere vår identitet. Å hvile fra arbeid minner oss om at vår dypeste identitet er hvem vi er i Gud og ikke hva vi gjør.

Å hvile kan også være en trosbekjennelse på at Gud har omsorg for oss og vil sørge for oss. De fleste av oss som lever i Norge er overvelsignet med det helt grunnleggende vi trenger for liv og helse. Veldig mye av menneskets historie og streben har dreid seg om å skaffe seg det man trenger i dag og i morgen. Å hvile har for mange vært en risiko for at det ikke er mat på bordet, siden vi ikke kan så eller høste, kjøpe eller selge. Ved å ta pause når åkrene venter på å bli pløyd eller hveten på å bli høstet hviler vi i tanken på at Gud er den som skal ta vare på oss og sørge for at vi har det vi trenger for dagen i dag.

Vi kan også si at å hvile er en trospraksis fordi vi erkjenner at mennesket har grenser. Det ligger latent i oss å være grenseløse; vi vil spise av alle trær i Eden. Vi vil være som Gud. Å snakke sant om livet og oss selv er rett og slett frigjørende. Når vi praktiserer sabbat snakker sant om at vi har begrenset med kraft og ressurser. Vi trenger å hente oss inn. Vi er leirkar som lades i Guds gode skaperhånd.

Her er noen forslag på hvordan praktisere sabbat.

Sørg for å ha noen dager som ikke er planlagt fra A til Å. Gi deg selv mulighet for å kjede deg og å kunne gjøre det som faller deg inn i øyeblikket. Vi lever til vanlig i en ganske gjennomorganisert hverdag. Det å la humla suse innimellom er en måte å praktisere et sabbatsår der man ikke skulle så og høste på en organisert måte, men spise av det naturen av seg selv ga. 3 Mos 25,1-7. Slå gjerne av sosiale medier. For mange av oss fyller det mye av vår tid og oppmerksomhet i løpet av dagene. Gi rom for at tankene kan hvile fullstendig fra ytre stimuli, gi dem mulighet for å være her og nå, la de fritt fly av sted.

Bruk tid på å gjøre noe annet enn det du gjør til vanlig. Du kan f.eks jogge, spille musikk, male, dra på fisketur eller lese en bok.  Sabbaten er en gave for at vi skal kunne nyte. Dagene ellers kan fort dreie seg om at de skal være til nytte. Sett av tid for smakfull mat, god musikk, fin natur og gode venner.  

Sett av tid for tilbedelse - en konsentrert tid der du er sammen med Gud. Det kan være å feire gudstjeneste med menigheten, ha en bønnestund hjemme, lytte til bibelen på podcast osv.  En stund der du vender deg til Gud og legger deg i Hans hånd – igjen og igjen.