Av David Hetlelid - david@filadelfiakirken.org

Når et menneske erfarer Guds nærvær på en eller annen måte, så er det vanlig at det vekkes ulike følelser. Lengsel og ærefrykt er beskrivelser som ofte brukes på hvordan det oppleves å møte Gud.

«Hva skal vi gjøre», spurte en forskrekket ansamling av mennesker som var i Jerusalem for å feire pinse. Ut av det blå står en gjeng mennesker fram og snakker om Jesus, han som 50 dager tidligere døde på et kors. Budskapet er at Jesus lever. Gud reiste ham fra de døde og sitter ved Guds høyre hånd.

Kraften de ny-åndsdøpte var omgitt av og budskapet de forkynte, gjorde at folka som var vitne til det som skjedde pinsedag spurte : Hva skal vi gjøre?  Det er Peter som på vegne av den ferske kirken svarer på spørsmålet: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. 39 For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.» Ap.gj 2,38-39.

Etter å ha levd tett på med Jesus i overkant av tre år, hørt hans undervisning, vært vitne til hans død og oppstandelse, kan Peter gi et tydelig svar på folkets spørsmål.  Siden har dåp vært en praksis i omtrent alle kirker til alle tider. Teologien og praksisen varier i ulike kirkesamfunn, likevel har dåpen til Kristus en hellig og sentral handling som kirken gjør og som den enkelte troende tar del i.

Filadelfiakirken praktiserer troendes dåp. Det vil si at vi døper de som bekjenner troen på Jesus, og i de aller fleste tilfellene gjøres det med full neddykkelse.  

Den frelsende dåpen

Uavhengig av dåpssyn har dåp en helt sentral i kirken liv og praksis.  De fleste kirker forkynner og praktiserer at å døpes er essensielt for å bli kjent med Gud og ta del i hans frelsende velsignelser.

I Det nye testamente ser vi hvordan tro og dåp henger nært sammen. Jesus selv uttrykte det: I Markus´s versjon av misjonsbefalingen sier han: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for hele skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.» Mark 16

Akkurat som Paulus understreker at vi er frelst ved troen, mener Peter at vi blir frelst gjennom dåpens vann. 1 Pet 3,21 Den samme virkeligheten er altså knyttet til både tro og dåp. Den som lytter til evangeliet inviteres til å tro på budskapet og motta frelse og nytt liv gjennom dåpen. Tro og dåp er måten Skriften peker på frelse og fellesskap med Gud.

På en grovmasket måte sier vi i en baptistisk tradisjon at det ikke en frelse i dåpen, men dåp i frelsen. Frelsens arnested er Jesu død og oppstandelse. Det er også dåpens kilde. Derfor kaller vi dåpstedet for en dåpsgrav. En sterkere og tydeligere bekjennelse på frelsens innehold finnes ikke. Vi døpes til Jesu død og hans oppstandelse, Rom 5.  Vi uttrykker synlig frelsens gjerning i våre hjerter. Dåp er derfor mer enn en offentlig bekjennelse – et stykke teater. Vi døpes til et livsfellesskap med Jesus Kristus og med kirken, som er Kristi legeme på jorden.          

Det åndelige i dåpen

Vi tenker ikke at det er magi i dåpsvannet. Hvordan kan da en handling utført av helt ordinære mennesker ha åndelig betydning. Betyr det egentlig en forskjell om man er døpt eller ikke så lenge man har troen i hjertet?

Tanken om at det fysisk og det åndelig hører i sammen er sentral i den kristne tro. Det innerste i den kristne tro – inkarnasjonen – er et uttrykk for det. Ordet ble menneske. Gud ble kjøtt. Ånd ble materie.  I nattverden bryter vi bød som en bakt av menneskers hender, og når vi deler det med hverandre sier vi: «Jesu legeme gitt for deg..». I dåpen døpes vi i vann som renner i vannrør eller ute i naturen og sier: «Vi døper deg til Kristus.... oppreist for å leve det nye livet med ham».  

Når Peter sier at de ved å døpes mottar tilgivelse for syndene og Den hellige ånds gave, så er ikke det symbolikk, men et konkret uttrykk for den åndelig virkelighet som mottas og tilegnes de som tar imot Jesus ved å la seg døpes. Det er altså ingen motsetning mellom det åndelige og det fysiske. Mennesket er både kropp og ånd. Frelseren og Skaperen er ett. Gud er midt i vår hverdag. Frelsen gjelder hele mennesket. Guds herlighet møter oss gjennom det jordiske i dåp og nattverd, fordi han er inkarnasjonens Gud.

 Forbilder i Den gamle testamentet.

Dåp som en praksis for troslivet oppstod ikke på nevnte pinsedag. Peters befaling om at folket skulle døpes hadde et stort bakteppe med referanse til ulike former for dåp.

Den viktigste av dem alle er det vi kaller for misjonsbefalingen. Jesus sa til disiplene at de skulle «gjøre alle folkeslag til disipler i det de døper dem til Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn».

Også i det gamle testamentet er det forbilder på dåpen. Her noen henvisninger:

• Jødiske renselsesritualer - 4 Mos 19:20, 31:19-20: for kvinner etter menstruasjon, fødsler m.m.
• Proselyttdåp: en overgangsdåp for hedninger (ikke-jøder) som går over til jødedommen
• Johannes-dåpen - Luk. 3:3: En omvendelsesdåp fra synden til Messias

 Jesus sin dåp og den kristne dåp

Peters svar til folket om å døpes avslører at Jesus sin dåp har vært et forbilde for kirkens dåpspraksis. Døperen Johannes forkynte et ramsalt omvendelsesbudskap og folk ble døpt i Jordan-elven. En såkalt omvendelsesdåp. En dag står Jesus i køen med mennesker som skal la seg døpe. Han stiger ned i elven og Johannes sier at det bør være omvendt; at Johannes trenger å bli døpt av Jesus. Jesus sier da at han må døpes for rettferdighet skal oppfylles.  

Det er en sammenheng mellom Jesu dåp og hans død og oppstandelse. I det samme vannet som mennesker bekjenner sine synder stiger Jesus ned. Når han stiger opp igjen blir hans offentlige tjeneste konstituert. Gud bekrefter hans identitet og Ånden kommer over ham og forblir over ham. Fra da av er Jesus på vei til Golgata med verdens synder lagt på hans skuldre. Jesu dåp fører ham til død og oppstandelse. Det samme skjer med alle som døpes til Kristus. Vi døpes til hans død og til hans oppstandelse.  Vi det gamle livet uten Kristus og får del i Guds rettferdighet og et nytt liv når vi oppstår med Kristus.

Når Paulus forteller romerne om dåpen og troens liv skriver han: Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?  4 Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Rom 6,3-5

Vi døpes til Faderens, Sønnens og Den Hellig Ånds navn.

Dåp og identitet hører sammen. Da Jesus steg opp av Jorden fikk han og verden høre at han var Guds elskede sønn. Jesus befalte hans kirke å døpe i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Med det forteller Jesus oss at vi i dåpen tilegner oss vår dypeste identitet:

Når vi døpes til Faderen forteller det oss at vi er Guds barn. Gud er ikke først vår oppdragsgiver eller dommer. Han er vår far. Når vi døpes til Sønnen forteller det oss vi døpes til et nytt liv med Kristus. Jeg begraver mitt gamle liv, jeg får begynne på nytt med helt nye forutsetninger. Når vi døpes til Ånden forteller det oss at vi er et Åndens folk. Ut ifra det Peter sa pinsedag skulle alle som døpes motta Åndens gave. Den Hellige Ånd gjør Jesus og hans frelsesverk levende for oss. Ånden er livets Ånd, som det nye livet med Kristus. Dåpen inkluderer også et løfte om å få den Hellig Ånd, bli fylt med Ånden eller døpt med Den Hellige Ånd.

Dåpens liv

Vi blir døpt til et liv. Dåpen viktig som en hendelse, men den er først og fremst starten på en livslang etterfølgelse av Jesus. Livet igjennom inviteres vil til å ta del i dåpens velsignelse: Å kunne leve ut vår dypeste identitet som Guds barn, som etterfølgere av Jesus og som Åndens folk. Det fint å ha minner av dagen vi ble døpt, men den skal først og fremst være en kilde vår identitet er forankret i og som vi skal leve ut. En gave vi daglig kan ta del i ved å bli forvandlet til det samme bilde. Gjennom å leve i og utifra dåpen veves vi mer og mer inn i det vi er i Kristus.