Av David Hetlelid - david@filadelfiakirken.org

Når et menneske på en eller annen måte erfarer Guds nærvær, vekkes ofte ulike følelser og reaksjoner: Lengsel og ærefrykt er to av de reaksjonene som går igjen.

«Hva skal vi gjøre», spurte en forskrekket ansamling av mennesker som var i Jerusalem for å feire pinse. Ut av det blå står en gjeng mennesker fram og snakker om Jesus, han som 50 dager tidligere døde på et kors. Budskapet er at Jesus lever. Gud reiste ham fra de døde og han sitter ved Guds høyre hånd.

Kraften de ny-åndsdøpte var omgitt av og budskapet de forkynte, gjorde at folket som var vitne til det spurte: Hva skal vi gjøre? På vegne av den ferske kirken svarer Peter på spørsmålet: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.» Ap.gj 2,38-39.

Etter å ha levd tett på Jesus i overkant av tre år, hørt hans undervisning, vært vitne til hans død og oppstandelse, kan Peter gi et tydelig svar på folkets spørsmål. Siden har dåp vært en praksis i omtrent alle kirker til alle tider. Teologien og praksisen varierer i ulike kirkesamfunn, men dåpen til Kristus er en hellig og sentral handling som kirken utfører og som den enkelte troende tar del i.

Filadelfiakirken praktiserer troendes dåp. Det vil si at vi døper de som bekjenner troen på Jesus, og i de aller fleste tilfellene gjøres det med full neddykkelse.

Den frelsende dåpen

Uavhengig av dåpssyn har dåp en helt sentral plass i kirkens liv og praksis. De fleste kirker forkynner og praktiserer at å bli døpt er essensielt for å bli kjent med Gud og ta del i hans frelsende velsignelser.

I Det nye testamentet ser vi hvordan tro og dåp henger nært sammen. Jesus selv uttrykte det: I Markus’ versjon av misjonsbefalingen sier han: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for hele skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.» Mark 16.

Akkurat som Paulus understreker at vi er frelst ved troen, mener Peter at vi blir frelst gjennom dåpens vann. 1 Pet 3,21. Den samme virkeligheten er altså knyttet til både tro og dåp. Den som lytter til evangeliet inviteres til å tro på budskapet og motta frelse og nytt liv gjennom dåpen. Tro og dåp er måten Skriften peker på frelse og fellesskap med Gud.

På en grovmasket måte sier vi i en baptistisk tradisjon at det ikke er frelse i dåpen, men dåp i frelsen. Frelsens arnested er Jesu død og oppstandelse. Det er også dåpens kilde. Derfor kaller vi dåpstedet for en dåpsgrav. En sterkere og tydeligere bekjennelse på frelsens innhold finnes ikke. Vi døpes til Jesu død og hans oppstandelse, Rom 6,4. På en synlig måte uttrykker vi frelsen i våre hjerter. Dåp er derfor mer enn en offentlig bekjennelse – et stykke teater. Vi døpes til et livsfellesskap med Jesus Kristus og med kirken, som er Kristi legeme på jorden.

Det åndelige i dåpen

Vi tenker ikke at det er magi i dåpsvannet. Men er dåpen noe mer enn en fysisk symbolhandling? Betyr det egentlig en forskjell om man er døpt eller ikke så lenge man har troen i hjertet?

Tanken om at det fysiske og det åndelige hører sammen er sentral i den kristne tro. Det innerste i den kristne tro – inkarnasjonen – er et uttrykk for det. Ordet ble menneske. Gud ble kjøtt. Ånd ble materie. I nattverden bryter vi brød som er bakt av menneskers hender, og når vi deler det med hverandre sier vi: «Jesu legeme gitt for deg.» I dåpen døpes vi i vann som renner i vannrør eller ute i naturen og sier: «Vi døper deg til Kristus... oppreist for å leve det nye livet med ham.»

Når Peter, på pinsedag, sier at de ved å døpes mottar tilgivelse for syndene og Den hellige ånds gave, så er ikke det symbolikk. Det er et konkret uttrykk for den åndelige virkelighet som mottas og tilegnes de som tar imot Jesus ved å la seg døpe. Det er altså ingen motsetning mellom det åndelige og det fysiske. Mennesket er både kropp og ånd. Frelseren og Skaperen er ett. Gud er midt i vår hverdag. Frelsen gjelder hele mennesket. Guds herlighet møter oss gjennom det jordiske i dåp og nattverd, fordi han er inkarnasjonens Gud.

Forbilder i Det gamle testamentet

Dåp som en praksis for troslivet oppstod ikke på nevnte pinsedag. Peters befaling om at folket skulle døpes hadde et stort bakteppe med referanse til ulike former for dåp.

Den viktigste av dem alle er det vi kaller misjonsbefalingen. Jesus sa til disiplene at de skulle «gjøre alle folkeslag til disipler i det de døper dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn».

Også i Det gamle testamentet er det forbilder på dåpen. Her noen henvisninger:

• Jødiske renselsesritualer – 4 Mos 19:20, 31:19-20: for kvinner etter menstruasjon, fødsler m.m.
• Proselyttdåp: en overgangsdåp for hedninger (ikke-jøder) som går over til jødedommen
• Johannes-dåpen – Luk. 3:3: en omvendelsesdåp fra synden til Messias

Jesus sin dåp og den kristne dåp

Peters svar om å døpes avslører at Jesus sin dåp har vært et forbilde for kirkens dåpspraksis. Døperen Johannes forkynte et ramsalt omvendelsesbudskap og folk ble døpt i Jordan-elven. En såkalt omvendelsesdåp. En dag står Jesus i køen med mennesker som skal la seg døpe. Han stiger ned i elven og Johannes sier at det bør være omvendt; at Johannes trenger å bli døpt av Jesus. Jesus sier da at han må døpes for at rettferdighet skal oppfylles.

Det er en sammenheng mellom Jesu dåp og hans død og oppstandelse. I det samme vannet som mennesker bekjenner sine synder stiger Jesus ned. Når han stiger opp igjen starter hans offentlige tjeneste. Gud bekrefter hans identitet, Ånden kommer over ham og forblir over ham. Fra da av er Jesus på vei til Golgata med verdens synder lagt på sine skuldre. Jesu dåp fører ham til død og oppstandelse. Det samme skjer med alle som døpes til Kristus. Vi døpes til hans død og til hans oppstandelse. Vi begraver det gamle livet uten Kristus og får del i Guds rettferdighet og et nytt liv når vi oppstår med Kristus.

Når Paulus forteller romerne om dåpen og troens liv skriver han: Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Rom 6,3-5.

Vi døpes til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn

Dåp og identitet hører sammen. Da Jesus steg opp av Jordan fikk han og verden høre at han var Guds elskede sønn. Jesus befalte sin kirke å døpe i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Med det forteller Jesus oss at vi i dåpen tilegner oss vår dypeste identitet:

Når vi døpes til Faderen forteller det oss at vi er Guds barn. Gud er ikke først vår oppdragsgiver eller dommer. Han er vår far. Når vi døpes til Sønnen forteller det oss vi døpes til et nytt liv med Kristus. Jeg begraver mitt gamle liv, jeg får begynne på nytt med helt nye forutsetninger. Når vi døpes til Ånden forteller det oss at vi er et Åndens folk. Ut ifra det Peter sa pinsedag skulle alle som døpes motta Åndens gave. Den hellige ånd gjør Jesus og hans frelsesverk levende for oss. Ånden er livets ånd, som gir oss det nye livet med Kristus. Dåpen inkluderer også et løfte om å få Den hellige ånd, bli fylt med Ånden eller døpt med Den hellige ånd.

Dåpens liv

Vi blir døpt til et liv. Dåpen er viktig som en hendelse, men den er først og fremst porten inn til et liv i etterfølgelse av Jesus. Gjennom hele livet inviteres vi til å ta del i dåpens velsignelse: Å kunne leve ut vår dypeste identitet som Guds barn, som etterfølgere av Jesus og som Åndens folk. Det er fint å ha minner av dagen vi ble døpt, men den skal først og fremst være en kilde til vår identitet. En gave vi daglig kan ta del i ved å bli forvandlet til det samme bilde. Gjennom å leve i og ut ifra dåpen veves vi mer og mer inn i det vi er i Kristus.