Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. 17 Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv. Joh 7,16-17

Av David Hetlelid 

Hva er trospraksiser?

Trospraksier er gjentagende, praktiske, konkrete og fysiske handlinger av troen. Trospraksiser skal hjelpe oss å oppdage mer av Guds kjærlighet, elske vår neste, lytte til Den Hellig Ånd og bli mer lik Jesus. 

Noen av praksisene er fellesskapsorintert og menighetsbyggende som f.eks dåp, nattverd, håndspåleggelse, felles bønn og forkynnelse. Noen er mer individuelle som f.eks personlig bønn og andaktsliv. Vi kan også si at noen praksiser retter seg utover mot andre mennesker som f.eks diakoni ( praktisk omsorg) og det å dele evangeliet med de som ennå ikke tror.  Det er en rekke andre praksiser: Hvile, faste, lytte, givertjeneste, gjestfrihet, bekjennelse, tilgivelse, takknemlighet, dømmekraft, måtehold, avhold, sjenerøsitet osv.  Lista er lang og innholdsrik alt etter som man velger å kategorisere dem. 

Man kan bli overveldet av en slik lang liste. Det trenger man ikke, for poenget med å være seg bevist trospraksiser er å øve på en og en ting, og gjøre små erfaringer og fremskritt om gangen. 

Hvorfor trospraksiser?

Flere kristne miljøer og kirkefellesskap har i det siste satt et søkelys på trospraksiser. Noen kaller det for hellige handlinger, andre for kjernepraksiser i den kristne tro. Om oppmerksomheten på trospraksis er noe større nå, så er fenomet ikke nytt i kirkens liv og historie. De fleste godt voksne som har vokst opp i en pinsemenighet har hørt om de 4 B´er. Bønn, bibel, brorskapet og brødsbrytelse. Andre kirkefellesskap har lignende bestanddeler av trospraksiser som har vært viktige vaner for troens og menighetens liv.

Trospraksiser er aktuelt fordi det er bibelsk.

  • Om Jesus står det at han «på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide» (Luk 4) Her presiserer Lukas at både sabbat (hvile) og synagoge var gjentagende ingrediens i livet til Jesus.
  • Om de første kristne står det i Ap.gj 2: De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 45 De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. 46 Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. 47 De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse. 

Det er noe rytmisk og gjentagende over det som beskrives som livet til den unge åndsfylte menigheten i Jerusalem.

  • Om Peter og Johannes står det at de «en dag opp til tempelet, til ettermiddags-bønnen ved den niende time.» Her og andre steder i Ap.gj gjengis det at også bønnelivet hadde en god rytme og vane. 

Jeg tror også erfaringen av pandemien har aktualisert behovet for trospraksiser. Flere av oss gjorde erfaringer at tros-praksiser i hverdagen ble vanskligere å få til når det organiserte menighetslivet ble borte. I tillegg meldes det at meldes det at mange fortsatt har vanskelig for å koble seg på det organiserte menighetslivet etter pandemien. Vanen å være borte fra et kristent fellesskap har vi erfaring av lett fører til at det åndelige livet svekkes. 

Hvordan lærer vi?

Noen av oss tenker det er omvendt av det Jesus sa om det å skjønne Gud og hans lære.  Vi tenker at vi må forstå og føle før vi antar at noe er sant og virkelig. Og det er først når vi har funnet ut at det er sant det ha praktisk betydning for våre liv. Tanke og teori før praksis.  Jesus introduserer enn annen rekkefølge. Praksis er det som gjør at vi forstår; «den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren av Gud,..»

Å være en kristen er synonymt med å være en disippel. Disippel betyr læring. En som i praksis lærer av sin mester. Fordi vi lever i kultur der teoretisk og akademisk læring løftes fram som hovedkilden til kunnskap og viten, har nok det også smittet over på hvordan vi i kirken også tilegner oss forståelse. Men tenk om det er en misforståelse? Tenk om troens forståelse først og fremst tilegnes og fordypes gjennom praksiser? Jesus som hadde tilgang til all verdens visdom om Gud og livet, og med usedvanlig gode pedagogiske evner, tok med seg sine etterfølgere på en praktisk livsreise. Tenk bare på hvordan Jesus lærte disiplene å be. Flere ganger i evangeliene står om at Jesus hadde en vane og en rytme der han trakk seg tilbake for å be. Selv om gjøremålene og menneskene stod i kø for Jesus valgte han å gå avsides for å være med sin himmelske Far. Dette legger disiplene til, og over tid forstår de at dette skjulte livet til Jesus er hemmeligheten bak hans synlige liv. Da spør disiplene Jesus om han kan lære dem å be. Lukas 11. Ved et par andre anledninger lar Jesus også noen av disiplene å være tett på når Jesus har avgjøre sterke møter Gud i bønn. Den gangen på forklarelsens berg der Jesus viser forvandlet og i lysende skikkelse sammen med Moses og Elia (Mark 9), og ved Getsemane der han angstfullt svetter blod (Matt 26). Ved å leve tett på Jesus lærte disiplene noe om bønnens sedvane og bønnens ulike uttrykk i ulike livssituasjoner.  Apostlene gjerninger avslører av de erfaringer og den lærdommen de mottok av Jesus trengte de i sin hverdag.

 

Powered by Cornerstone